25 år siden Neptun. Pluto står for døren!

Publisert: 27.08.2014 @ 01:46

Mandag 25. august var det 25 år siden NASAs romsonde Voyager 2 svingte forbi Neptun, etter en 12 års, eventyrlig ferd som også hadde brakt den forbi Jupiter, Saturn og Uranus. Begivenheten i 1989 ble selvsagt feiret på ekte amerikansk manér, med en ?planetfest? nær Los Angeles, i regi av The Planetary Society.

Like selvsagt var en gjeng fra Norsk Astronautisk Forening og Deep Sky Exploration til stede og bivånet det hele. Dagen etter slapp vi også inn i JPLs kontrollsenter, dit bildene fortsatte å strømme inn fra Solsystemets ytterkant. Den smale sigden på storskjermen lengst til venstre er et direkteoverført bilde av Neptun, som Voyager 2 da så seg tilbake på mens den fjernet seg utover.

JPLs kontrollsenter, 26. august 1989 (Foto: Øyvind Guldbrandsen)

Siden har sonden bare fortsatt videre, og kommer aldri til å vende tilbake. I dag er den 3½ ganger så langt unna oss som i 1989. 15,7 milliarder km. Eller 40 000 ganger avstanden Jorden ? Månen. Men fortsatt sender den tilbake signaler om forholdene der ute. Radiosignaler som beveger seg med lysets hastighet, men likevel bruker mer enn 14 timer til Jorden.

Voyager 2 er den eneste romsonden som har besøkt Neptun. Faktisk også den eneste som har besøkt Uranus. Mange har håpet at vi skulle vende tilbake dit. Kanskje gå inn i bane rundt planeten og få bedre tid til å studere dens ville stormer, pussige ringer, den merkelige overflaten og de heftige nitrogengeysirene på den store ismånen Triton. For ikke å snakke om alt Voyager 2 helt og holdent overså under sin lynraske visitt. Men det vil neppe skje på flere tiår. Alle nye planer har så langt havnet i papirkurven.

Voyager 2 nærmer seg Neptun, august 1989.

En viss trøst er det at det nå er mindre enn ett år til den siste av de ni ?originale? planetene for første gang får besøk fra Jorden. Vi snakker om den lille romsonden New Horizons, den første utenfor Saturns bane siden Voyager 2. Utrolig nok passerte New Horizons Neptuns bane på 25-årsdagen for Voyager 2s passering av Neptun. Riktignok på vei mot et annet mål, og med selve Neptun på et ganske annet sted.

Med Voyagers siste store bragd i 1989 ble Pluto Solsystemets eneste kjente planet som ikke var blitt studert på nært hold. Planer om å rette opp dette ble ikke realisert før i 2006, da New Horizons ble sendt avgårde, først mot Jupiter, som slynget den videre i retning Pluto, med beregnet forbiflyvning i juli 2015.

I løpet av New Horizons? lange ferd har reisemålet mistet statusen som planet. Kanskje bare en formalitet, men til stor irritasjon for spesielt amerikanerne, som med dette føler at deres New Horizons-prosjekt har fått degradert status. Like ille er det at de ikke lenger har en eneste planet i Solsystemet de kan si har blitt oppdaget av en landsmann.

For de mer nøkterne er det nok mer plagsomt at man begynner å få dårlig tid til å finne et mulig bonusmål for New Horizons etter Pluto-passeringen. Planen har hele tiden vært at sonden deretter skulle sette kursen mot et såkalt Kuiper-objekt. Dette er himmellegemer som i all vesentlighet er enda mindre enn Pluto, og befinner seg enda lenger ut i Solsystemet. Den første ble ikke oppdaget før i 1992, men siden da har ytterligere over tusen blitt funnet, og man antok at det skulle bli en kurant affære å spotte et par stykker passende nærme New Horizons? rute.

Men Kuiper-beltet, som er et slags motstykke til det mye nærmere asteroidebeltet, har vist seg å være mer sparsommelig ?befolket? enn man antok da New Horizons forlot Jorden. Fortsatt er ingen legemer funnet som er innen rekkevidde for sonden. Om man ikke lykkes å finne noen vil man først og fremst gå glipp av en enestående vitenskapelig mulighet. Ingen flere ferder så langt ut er for tiden planlagt. I tillegg vil man lide et aldri så lite prestisjenederlag med et prosjekt som i hvert fall opprinnelig hadde den fulle betegnelsen New Horizons Pluto-Kuiper Belt Mission.

Man skulle tro det var enkelt å se en isklump på 100 km størrelse eller så. Men når denne befinner seg 5-8 milliarder km unna blir det langt fra så enkelt. Enda verre er det at sollyset så langt ute har mindre enn én promille av styrken det har ved Jorden (Kuiper-objekter lyser selvsagt ikke selv, som stjernene gjør). I tillegg er mange Kuiper-objekter dekket av et temmelig mørkt belegg. På toppen av det hele er det, sett fra Jorden, uheldigvis en temmelig tett stjernebakgrunn akkurat i det området av himmelen hvor New Horizons vil passere gjennom Kuiper-beltet, før den som Voyager forsvinner ut av Solsystemet og ut i det store intet.

Derfor har man nå satt inn tungartilleriet. I sommer har man begynt å rette Hubble-romteleskopets ørneblikk mot den aktuelle delen av himmelen, og etter manges mening spandert uforholdsmessig mye av teleskopets verdifulle observasjonstid på å lete opp Kuiper-kandidater. Resultatene vil først bli klare senere. Om man finner noe skal dette forsøkes følges opp av kraftige teleskoper på bakken. Men man kan ikke vente for lenge. Til vinteren beveger Jorden seg over mot ?feil? side av Solen, og Pluto vil bare være synlig fra bakken om dagen. Da blir det håpløst.

 

Men uansett: Den 14. juli neste år seiler en liten romsonde fra Jorden forbi en planet med atmosfære og fem kjente måner, men som er for liten til å defineres som en ?fullverdig? planet. Dvergplanet heter det nå. Nærpasseringen vil gå lynraskt unna, men det vil ta uker og måneder å få overført de innsamlede dataene til Jorden. Vi har allerede lenge ventet i spenning.

New Horizons ved Pluto, juli 2015.


Mikrosatellitt truer verdensfreden

Publisert: 26.03.2009 @ 02:14

Nord-Korea sier de planlegger sin første satellittoppskyting, og verden, med USA i spissen, skjelver i buksene og truer med øyeblikkelig nedskyting av bæreraketten og påfølgende sanksjoner.

Man kan mene mye om regimet i Nord-Korea, og med god grunn. Men hvordan kan man være så bombesikker (dobbeltbetydning ikke tilsiktet) på at det faktisk ikke bare er en relativt fredelig satellittoppskyting landet vil prøve å gjennomføre?

Både Sovjetunionen og USA benyttet lett modifiserte langdistanseraketter til å skyte opp sine første, samt utallige senere vitenskapelige satellitter, uten at det i seg selv utløste noen verdenskrig. Senere har bl.a. både India og Israel benyttet militære raketter til samme formål.

Til og med Iran benyttet en militær rakett til å skyte opp sin første satellitt for noen få uker siden, og landet har enn så lenge ikke blitt bombet sønder og sammen av verken USA eller NATO, tross umiddelbare dommedagsprofetier fra Vesten. Presidentfersking Obama har endog prøvd å legge an en forsonlig tone overfor Iran.

Greit nok, Nord-Korea er om mulig kanskje enda mer "skurkestat" enn Iran, men skal verdenssamfunnet derfor nekte dem enhver mulighet til å ha et satellittprogram?


Lang reise hjem til Jorden

Publisert: 02.05.2007 @ 15:21

Japans første asteroidesonde, Hajabusa, har begynt den lange og vanskelige reisen tilbake til Jorden, med det man håper er de første og til nå eneste prøvene som er samlet opp fra en asteroide.

 

De færreste tror at ferden vil gå bra. Tre av sondens fire ionemotorer er ute av drift. Den fjerde må fungere langt over designet brukstid for at man skal komme hjem. Og bare én av de tre gyroene virker. Som følge av dette er alt drivstoffet til stillingskontroll for lengst oppbrukt.


Hajabusa

Men sonden har vært avskrevet flere ganger før. Av alle unntatt teamet bak, som har halt ferden gjennom et arsenal av tekniske problemer.


Nå i mai er det fire år siden det ubemannede romfartøyet ble skutt opp fra Japan. Sommeren 2005 kom det frem til asteroiden 25143 Itokawa. Itokawa er ingen stor asteroide. Lengden på drøyt ½ km er godt under 1/1000 av diameteren til Ceres, Solsystemets største asteroide.

 

Interplanetarisk fossil
Det finnes antakelig et par millioner asteroider på størrelse med, eller større enn Itokawa i bane rundt Solen. Asteroidene er interessante bl.a. fordi de regnes som "fossiler" fra Solsystemets opprinnelse. Her kan man finne spor som for lengst er visket ut på Jorden og de andre planetene.

 

Itokawa-rotasjon
Asteroiden Itokawa roterer én gang på ca. 12 timer. Animasjonen (verdenspremiere!) er satt sammen av bilder Hajabusa tok 30. september og 1. oktober 2005, men først nylig frigitt i sin helhet av JAXA.
(Animasjon ved bloggeren.)


Fullversjonen er lagt ut hos Planetary Society

Knust i kollisjon
Til manges overraskelse viste Itokawa seg å ligne mer på en slagghaug enn en "klassisk", kraterdekket asteroide. Forskerne antar at Itokawa for en god tid tilbake ble knust i en kollisjon med en annen asteroide, og at noen av fragmentene med tiden samlet seg til dagens Itokawa. Dette er interessant å vite dersom man en dag skulle oppdage en asteroide på kollisjonskurs med Jorden. En løst sammenpakket slagghaug kan vise seg atskillig vanskeligere å få kontroll over enn en kompakt Gigasteinblokk.


Jorden fra Hajabusa
Målskive: Jorden fotografert fra Hajabusa under forbiflyvningen i mai 2004. Europa ses ved kl. 1-posisjonen, Nord-Afrika kl. 2, Sør-Amerika kl. 6, Nord-Amerika kl. 10 og Grønland kl. 11.
(Råfotos ved JAXA. RGB-samstilling og bildebehandling ved bloggeren.)

 

Mot alle odds
Hajabusa har vært plaget av problemer siden før oppskytingen. Men det var noen uker etter ankomsten i 2005 at de virkelig begynte, med drivstofflekkasjer, landingssonder som forsvant, stadig tap av kommunikasjon osv. Til tross for dette fikk man gjennomført en lynkjapp landing. Hensikten var å samle opp materiale for senere analyser på Jorden.

Men etterpå ble kom det frem at innretningen som skulle sprenge opp materiale antakelig ikke var blitt utløst. Man håpet imidlertid at noe var blitt skrapt opp av tuten på innsamlingstrakten. Men fordi sonden da allerede var mer eller mindre ute av kontroll gikk det flere måneder før man fikk lukket døren til kammeret hvor eventuelt materiale skulle samle seg.

Likevel forsøker man på en hjemtur. Om den lykkes vil en kapsel fra sonden dale ned i fallskjerm over Australia i juni 2010. Det er tre år senere enn man planla da ferden startet.



Se hele rombloggen her.                                Ekstern 1 2 3 4 5 
 


Hvis en astronaut går amok

Publisert: 20.03.2007 @ 02:32

Hva om en astronaut går amok under en romferd? NASA har prosedyrene klare!

Etter ex-astronaut Lisa Nowaks mye omtalte eskapader tidligere i år, hvor hun fysisk angrep en kvinnelig rival, har AP gravd frem et 1051 siders NASA-dokument som omhandler prosedyrer for alle slags eventualiteter under en romferd. Fem sider tar for seg takling av en astronaut med oppførsel som kan utgjøre en fare for romfartøyet og besetningen.

Det må klargjøres at så alvorlige episoder aldri ha funnet sted på romferder, til tross for det stress, press og de risikoer romfarerne gjerne blir utsatt for. Også Lisa Nowak utførte jobben sin eksemplarisk under romfergeferden STS-121 i juli 2006.

Trio
Trekløveret William Oefelein, Colleen Shipman (t.v.) og Lisa Nowak. Sistnevnte angrep Shipman etter å ha funnet dampende e-poster fra Shipman til Oefelein, som også Nowak hadde et godt øye til. Resultatet var arrestasjon og oppsigelse fra NASA.

Derimot har kommandøren under to foregående romfergeferder låst romfergens luker ''siden han ikke kjente forskerne om bord veldig godt''.
Under en romfergeferd på midten av 1980-tallet skal en nyttelastspesialist ha blitt så skuffet over at eksperimentet hans ikke virket at kommandøren, etter ferden bemerket at han hadde mer enn nok å tenke på, om han ikke også skulle bekymre seg over hvorvidt et besetningsmedlem skulle bli suicidalt. Nyttelastspesialister er forskere uten like grundig astronautopplæring som øvrige astronauter.


Stropper og sprøyter
Dokumentet, som NASA selv ikke akkurat har snakket høyt om, har instruksjoner om at en astronaut som måtte bli psykotisk eller suicidal i rommet skal bindes med tape over ankler og håndledd, festes med stropper og om nødvendig injiseres med noe beroligende.
- Snakk med pasienten mens du gjør ham fast. Forklar hva du gjør, og at du bruker stropper for å være sikker på at han er trygg, står det.

Deretter vil det bli avgjort hvorvidt ferden må avbrytes, eventuelt astronauten skal sendes hjem med deler av besetningen, dersom episoden finner sted i en romstasjon.

Prosedyrene ligner dem som man bl.a. har om bord i atomubåter, hvor besetningen gjerne oppholder seg i månedsvis i strekk, under trange og til tider stressende forhold.


Rå muskelkraft
Astronautene vil kun ha rå muskelkraft tilgjengelig overfor en kollega som måtte ha gått av hengslene. Det medbringes aldri våpen på romferder, heller ikke bedøvelsesvåpen. En pistol er fullstendig uaktuelt. En kule vil kunne punktere romfartøyet så alle omkommer.

Men selv om det aldri har forekommet slagsmål i rommet, har det vært heftig krangling, både mellom besetning og bakkekontroll og besetningsmedlemmer seg imellom. I hovedsak skjedde dette på 70-tallet, da man begynte med lange romferder. Detaljstyring fra bakken gikk romfarerne slik på nervene at en sovjetisk Saljut-besetning til slutt skrudde av kommunikasjonen i et par døgn, mens en amerikansk Skylab-besetning gikk til en dags streik. Kosmonauter i Saljut-stasjonene, hvor det ble satt stadige oppholdsrekorder, har også fortalt at de har måttet mobilisere all tilgjengelig godvilje for ikke å gå løs på medkosmonauten.

I så henseende kan det høres risikabelt ut med bare to romfarere om gangen i en romstasjon, slik det har vært under store deler av Saljut-, Mir- og ISS-programmet. Dersom én i besetningen skulle ha gått amok ville det slett ikke vært sikkert at den andre hadde kunnet takle ham på egenhånd.


Deprimerende romferder
På den annen side har det vært tilfeller av depresjon under lange romstasjonsopphold, hvor man blir stengt inne i en hermetikkboks i bane rundt Jorden i månedsvis, med masse arbeid å utføre. F. eks ble en kosmonaut i Saljut 4 sittende og stirre ut av vinduet i ukevis, til fortvilelse for den andre. Antidepressiva var ikke tilgjengelig.

Det er det nå, men kun i den internasjonale romstasjonen ISS. Slikt virker for langsomt til å gjøre nytte under de kortere romfergeferdene. Her har man kun beroligende, samt antipsykotiske midler.

I dag snakker langtidsbesetninger i ISS ukentlig med lege, og med psykolog annenhver uke, så man regner med å komme eventuelle sammenbrudd i forkjøpet. Dessuten snakker romfarerne jevnlig med familiemedlemmer. Og man har blitt flinkere til å tilpasse arbeidsrutiner og forholdene i stasjonen generelt.

Men fortsatt er mange usikre på om NASA er fullt kapable til å sile ut uegnede personer.
- Hvilken astronaut vil fortelle at han føler seg morderisk? spør tidligere NASA-psykiater Patricia Santy.
- De er alle meget bevisst på at en feil uttalelse vil kunne sette dem på bakken.



Mer om bl.a. dette og følgene av Lisa Nowaks krumspring blir å lese i Romfart nr. 2007-1, som blir sendt ut til abonnentene denne uken. Abonnementet følger med medlemskap i Norsk Astronautisk Forening.


Romfart 2007-1



Les hele rombloggen her.


 

Kosmisk biljard

Publisert: 01.03.2007 @ 07:41

I løpet av en halv uke har to romsonder svingt forbi hver sin planet:

 

Sist søndag strøk ESAs Rosetta 250 km over Mars' overflate, mens NASAs New Horizons passerte Jupiter på onsdag. Da var avstanden atskillig større - over 2 millioner km.

 

Men i begge tilfeller var hensikten å utnytte planetenes gravitasjonsfelter for å bli slynget videre mot de egentlige målene, som ligger mange år frem i tid. Rosetta skal komme frem til kometen Tsjuryumov-Gerasimenko i 2014, mens New Horizons skal suse forbi planeten Pluto i 2015.

35791-54 
Utsikt over Mars, sett fra den lille landingssonden Philae, som er festet til kometsonden Rosetta. 


Egentlig sørget Mars-passeringen for å sende Rosetta i retning Jorden, som den skal passere senere i år. I et slags kosmisk biljardspill har Rosetta allerede passert Jorden én gang, i 2005, og skal gjøre det for tredje gang i 2009. Alt for å bygge opp nok fart til å nå ut til Tsjuryumov-Gerasimenko.


35791-55
Skyer på Jupiter, sett fra Pluto-sonden New Horizons. 


Vel fremme - forhåpentligvis - skal Rosetta fly i formasjon med, og observere kometen i minst halvannet år, og sende en liten robot ned på kometkjernens overflate.


Høy aktivitet i Solsystemet

Denne uken markerer også første gang at romfartøy har vært i aktivitet ved hele fem planeter i Solsystemet på én gang.

 

I kjølvannet av Rosetta, som er ESAs mest ambisiøse romsondeprosjekt hittil, ble det bygget to romsonder, Mars Express og Venus Express. Sistnevnte kretser ensom rundt Venus, mens Mars Express har selskap av fire NASA-fartøy på og rundt ''sin'' planet.


35791-58
Venus sett i ultrafiolett lys av Venus Express 



Og fra Saturn kommer det stadig nye oppdagelser fra Cassini, NASA-sonden med europeisk deltakelse som i snart tre år har studert ''Ringenes Herre'' og dens mange måner.


35791-57
Saturn og dens ringer fotografert fra Cassini i januar. 



Den femte planeten i denne sammenheng er selvsagt Jorden, med et utall satellitter og romfartøy i bane rundt seg.


35791-56
Den internasjonale romstasjonen i bane rundt Jorden, fotografert under Christer Fuglesangs ferd STS-116 i desember. 


Og de tre resterende? NASA har én romsonde, Messenger, på vei mot Merkur, men den vil ikke komme frem på flere år. Uranus og Neptun har vært besøkt én gang tidligere, av Voyager 2 i henholdsvis 1986 og 1989. Men i dag er det ingen konkrete planer om å sende noe mer dit ut.



Se hele rombloggen her



Vått Solsystem

Publisert: 09.02.2007 @ 10:19

For første gang er det oppdaget det forskerne mener er innsjøer på en klode utenom Jorden.

Sjøene befinner seg på Saturns store måne Titan, og er oppdaget med radarinstrumentet på den amerikanske romsonden Cassini. Cassini har kretset i bane rundt Saturn siden juli 2004 og passert forbi Titan et tyvetalls ganger.

Men du bør drøye med å planlegge neste badeferie til Titan. For det første er det vrient å komme seg dit. Titan befinner seg nesten ti ganger så langt fra Jorden som Solen. Dessuten er det grøsselig kaldt der. Nærmere bestemt minus 180 °C.

Som du da skjønner er det ikke flytende vann i innsjøene. Men det er noe flytende, nemlig metan, som vi hjemme på den omtrent 200 grader varmere Jorden bedre kjenner som en gass.

I flytende tilstand ligner metan faktisk på vann. I alle fall inntil du stikker stortåa nedi og kommer til en annen erkjennelse med et hyl.

  35791-50 Radarbilde i falske farger av metan-sjøer på Titan. 


Men det er også svært mye vann på Titan, da selvsagt i form av is. Faktisk består både steinene, bakken og fjellene på Titan for det meste av vann-is, som i de rådende temperaturene er hard som granitt.

Er så Jorden eneste sted i Solsystemet med flytende vann? Antakelig ikke. I fjor kom NASA frem til at det muligens befinner seg lommer av flytende vann under overflaten på Enceladus, en annen Saturn-måne. Og i vinter ble det også offentliggjort enda en stor oppdagelse i Solsystemet: Flytende vann på Mars.

 35791-52  Geysirer på Enceladus, muligens med utspring fra underjordiske vannlommer. 

Man har lenge visst at det har vært flytende vann på Mars tidligere i planetens historie, da atmosfæren var vesentlig tettere enn idag. Romsonder i bane rundt planeten har fotografert mange digre, uttørkede elveleier, og kjøretøyene Spirit og Opportunity har funnet geologiske spor etter flytende vann på overflaten. Det er også registrert store mengder vann-is ved Mars' poler og like under overflaten.

Men flytende vann kan ikke eksistere i dagens lave atmosfæretrykk på Mars. Vannet i en isklump ville begynne å koke straks den tinte.

Likevel viser bilder fra den nylig forsvunne romsonden Mars Global Surveyor at det de siste par år har oppstått vannrenner på innsiden av enkelte kratre.

 
vannrenne

Før og etter: Animasjon satt sammen av to bilder, tatt hhv. i 2001 og 2005 fra bane rundt Mars. Forandringen skyldes trolig at flytende vann har rent nedover. (Foto: NASA. Animasjon ved bloggeren)

Det interessante med flytende vann er at dette er grunnlaget for alt liv slik vi kjenner det. Men forekomstene på Mars er neppe nok til å opprettholde liv, selv ikke i primitivt liv som bakterier eller lav. For alt vi vet kan livsforholdene under overflaten på Enceladus være bedre, men de er neppe særlig gunstige der heller.

Derimot kan forholdene for liv ligge til rette under overflaten på Europa, Jupiters fjerde største måne. Hele Europas overflate er dekket av beinfrossen vann-is, men observasjoner fra romsonder og teoretiske modeller tyder på at det under denne iskappen sannsynligvis befinner seg et dypt hav av flytende saltvann.

   35791-49

Isfjell i et nå frossent hav på Europa, Solsystemets beste kandidat i dag for å inneha utenomjordisk liv.

 

Men om det faktisk er liv nede i dette evige mørket er en helt annen sak. De færreste forskere våger å spekulere høylytt over det. Derimot våger de å legge frem tekniske løsninger for å finne det ut: Det går i prinsippet ut på å landsette en såkalt cryobot et sted på Europa hvor isen er tynnest mulig. Denne cryoboten skal smelte seg gjennom islaget, ned til det antatte havet, hvor den vil fungere som hydrobot, dvs. en ubemannet ubåt.

Et slikt prosjekt blir imidlertid svært komplisert å gjennomføre, og vil neppe finne sted før om 15-20 år.

Enn så lenge får vi glede oss over, og ta vare livet på Jorden.



Se hele rombloggen her.



Himmelsk dobbelt-fyrverkeri

Publisert: 15.12.2006 @ 05:10

Jeg gremmes ved tanken på alle de hundretusener, enn si millioner om man tar med resten av Norden, som nettopp gikk glipp av det fantastiske og høyst sjeldne, spektakulære skuet som fant sted på himmelen nå natt til fredag 15. desember:
En heftig stjerneskuddsverm, kombinert med et usedvanlig intenst og langvarig nordlys!


nordlys

Nordlys over Bærum, natt til 15. desember 2006.
For lokalkjente: Nadderudhallen nederst t.h., Nadderud stadion t.v.
(Fotos og gif-animasjon ved bloggeren.)


I korte perioder var nordlyset så kraftig at de blafrende, fargerike gardinene, som kunne fylle godt over halve himmelhalvkulen, lyste opp bakken.

«Det e da ikkje noka!», sier enhver garvet nordlending.
Men her snakker om så langt sør som Bærum, hvor bakken som jeg, og ingen andre stod på, var en mørk og ennå ikke snødekket, rett ved det sterkt lysforurensede Bekkestua sentrum.


4125
Dette og de øvrige bildene er stills fra animasjonen øverst.
(Alle fotos: Øyvind Guldbrandsen)



Det utrolige var at dette foregikk samtidig som det ene stjerneskuddet etter det andre ramlet gjennom det flagrende nordlyset. Vanligvis gikk det noen minutter mellom hver, men til tider var det to skudd på like mange sekunder. Samtidig som intetanende bilister durte forbi 50 meter unna, og de tusener av hjem innen synsvidde var opplyst av TV-skjermer med en eller annen idiotisk, amerikansk serie, mens innvånerne snorket seg ut av en ny dag med førjulstress.

Derfor vegrer man seg også for å ringe venner og familie ved midnatt, uansett hva som måtte skje på himmelen.

«Hvem er det som er død nå?!»

4126

 

Stjerneskuddsvermer
De fleste stjerneskuddsvermer kan man forutsi generasjoner i forveien. De finner sted rundt spesielle datoer hvert år, når Jorden passerer gjennom et belte av rusk og rask som svever rundt Solen.

Rusket stammer oftest fra en eller annen komet, og ligger i samme bane som kometen kretser i.

Når partikler herfra, ofte ikke større enn sandkorn, treffer Jordens øvre atmosfære, skjer det med hastigheter på minst 11, og opp til 70 kilometer pr. sekund. Luftmolekylene foran kornet komprimeres kraftig, hvilket fører til en radikal temperaturøkning som får sandkornet til å gløde opp og fordampe på et øyeblikk. (Tidligere mente man det var friksjonen mot luften som stod for temperaturøkningen).

Er det en litt større stein kan det synlige lyssporet bli hengende igjen i flere sekunder.

Er steinen enda større dundrer den i bakken før den er ferdig fordampet, og skifter samtidig status fra meteor til meteoritt.


Stjerneskuddsvermen vi passerer gjennom i disse dager og netter kalles Geminidene, fordi skuddene tilsynelatende spruter ut fra stjernebildet Tvillingene (Gemini). Men ingen annen relasjon til disse stjernene, som ligger uendelig mye lenger bort enn de såkalte «stjerne»skuddene vi ser.

I de nevnte beltene ligger materien aldri helt jevnt fordelt. Enkelte steder kan det være fortetninger. Passerer Jorden gjennom en slik får vi en meteorstorm, med flere hundre stjerneskudd eller flere i timen. Men slike er sjeldne, og erfaringsmessig vanskelige å forutsi.


4127


Nordlys

Nordlys skyldes noe ganske annet, selv om det finner sted i noen lunde samme høyde som stjerneskuddene:


Titt og ofte skjer det eksplosjoner på Solen som sender enorme mengder ionisert gass utover i Solsystemet. Er vi heldige, eller uheldige, alt etter hvordan man ser det, slynges en slik gassky i retning Jorden.


Selve eksplosjonene kan man ikke forutse. Men Solen holdes under konstant oppsikt av satellitter og observatorier. Ser man en eksplosjon vet man at det tar 2-3 dager før gasskyen eventuelt treffer Jorden.

Når det skjer trekkes skyens ladde, atomære partikler mot Jordens magnetiske poler, hvor de kolliderer med luftmolekylene i de øvre delene av atmosfæren. Det er derfor nordlys vanligvis bare er synlige nettopp langt mot nord. Samme fenomen skjer over Antarktis, hvor det kalles sydlys. Polarlys brukes gjerne som fellesbetegnelse.

4128


Energien fra kollisjonene får elektronene rundt atomkjernene til å hoppe opp i en høyere bane. Når elektronet øyeblikket etter detter ned i sin opprinnelige bane blir energien frigjort som et foton, dvs. lys. Type grunnstoff og hvilke baner elektronet hopper mellom bestemmer energien, dvs. bølgelengden på lyset, som vi igjen oppfatter som forskjellige farger.

Det er en tilsvarende prosess som får lysstoffrørene til å lyse.

 

Skumle solstormer
Nordlys er gjerne et hyggelig skue for oss på bakken. Atmosfæren hindrer partiklene fra Solen, som ville vært skadelige i større doser, å komme ned til bakken.

Men i dagens moderne samfunn, slik vi ynder å fremstille det, kan slike kraftige, såkalte solstormer gjøre mye ugang.

I Canada opplevde man for noen år siden massivt strømbrudd som følge av en solstorm som skapte krøll i Jordens magnetfelt. Høyspentnettet, som strekker seg over store avstander, induserte så mye energi det ble overbelastet og brøt sammen.

Satellitter kretser over den beskyttende atmosfæren og ligger derfor mer utsatt til. Riktignok danner Jordens magnetfelt et ytre skjold mot slike angrep fra Solen. Men mange satellitter går i baner som bringer dem over polene. Andre i høyder hvor partikler er fanget inn i gufne strålingsbelter, eller kretser for høyt til at magnetfeltet beskytter effektivt. Både satellittenes solpaneler, elektronikk, og sensorer er følsomme for slike solstormer.



4129
 


«Det bryr vel ikke meg om noen satellitter går fløyten»,
tenker du muligens.

Å, joda! Du var bare ikke klar over det:

De aller fleste som i natt satt inne og glante på TV mens nordlyset og meteorene herjet som verst utenfor vinduet, fikk TV-signalene formidlet gjennom en av atskillige titalls satellitter i geostasjonær bane. Enten direkte til parabolantennen på husveggen, eller til kabelselskapets antenne noen km unna.

Selv de med bare takantenne og NRK1, og som derfor kun hadde Kveldsnytt å forarge seg over, så reportasjer fra nær og fjern som i hovedsak var brakt til Marienlyst gjennom satellitter.
De som ikke så TV, men surfet på mer eller mindre lugubre sider på Internett, fikk også mesteparten av kontakten med fjerne servere gjennom satellitt (selv om mer og mer av dette legges i fiberkabler.)

Kanskje var du anstendig nok til å more deg med Google Earth på det samme Internett. Bildene her kommer nesten utelukkende fra forskjellige jordobservasjonssatellitter. (Enkelte av bybildene er tatt fra fly.)

I USA foregår mesteparten av transaksjonsformidlinger fra betalingsautomater gjennom satellitt. Da en slik, større satellitt (PanAmSat) klikket for et par år siden var det full krise i dagevis, før man fikk ryddet transponderplass på alternative satellitter.

Det ville selvsagt vært ekstra festlig med en slik situasjon nå rett før jul.

Var du ute og seilte (det var du sikkert ikke), eventuelt fløy, var kursen trolig basert på signaler fra GPS-satellittene. Kanskje er du tilstrekkelig oppdatert med gadgets, eller har tilstrekkelig manglende stedssans, til at du har investert i en GPS-navigator i bilen. Signalene og satellittene er i alle fall de samme.

Lurte du på været for i morgen og skrudde på Værmeldingen? Tross sitt rykte fra tidligere år kunne du nå bekymre deg over forbløffende pålitelige varsler for flere dager fremover, i all hovedsak basert på data fra meteorologiske satellitter.

Kanskje tenkte du på den snøfattige vinteren og drivhuseffekten. Mesteparten av disse og andre globale miljødata som skaper slik global hodepine kommer fra miljøsatellitter.

Ozonhullet? Bare vent til sommeren, så får du igjen vite hvor forsiktig du må være med solingen og hvor stort hullet har blitt. Igjen nesten utelukkende basert på satellittdata.

4124


Slik kunne vi fortsette, men vi gjør det ikke, ettersom alle leserne bortsett fra deg nå forlengst har ramlet av lasset.
Men vi nevnte at strålingen som skaper nordlys var skadelig. Ikke direkte for oss på bakken, riktignok. Men man har etterhvert skjønt at flybesetninger bør ta hensyn til slikt om de ferdes mye over nordpolen.

Også har vi denne svensken med det pussige navnet Fuglesang, som vi i disse dager liker å kalle norsk-svensk. Han må definitivt tilpasse sine gjøremål ut ifra dette vi kaller «romværet», dvs. de aktuelle dosene skadelig stråling Solen.

Blir det for ille, slik det har til tider har sett ut de siste dagene (og bekreftet av nattens himmelske begivenheter), ønsker man ikke at astronauter arbeider utenfor romstasjonens mer eller mindre beskyttende vegger.

Til og med predikerte meteorstormer har man tidligere imøtegått ved å dreie romstasjoner og satellitter slik men mente var best for anledningen.

 

En liten trøst til slutt, selv om jeg ikke kan love noen ting:
Det er som regel en viss sjanse for at noe av både stjerneskuddsvermer, unntaksvis også nordlys, henger igjen natten etter at fyrverkeriet har vært på topp. Stay tuned!

 

Om det også faller i fisk? Vel, det er bare drøye to uker til nyttårsaften.



se hele rombloggen her                Eksterne: 1 2 3 4 5 6

Romfart:
2005-1
2005-2
2005-3
2005-4
2006-1
2006-2
2006-3
2006-4
2007-1
2007-2
2007-3              


Romfartøy forsvunnet ved Mars

Publisert: 15.11.2006 @ 18:22
NASA har mistet kontakten med romsonden Mars Global Surveyor, som går i bane rundt Mars. Etter forgjeves å ha lyttet etter signaler fra sonden i 10 dager, er håpet om å høre mer fra den i ferd med å renne ut.


Problemene begynte 2. november, da Mars Global Surveyor detekterte feil med motoren som roterer det ene solcellepanelet. Sonden svitsjet automatisk over til reservesystemer, slik den var programmert til. Men noe må ha gått galt, for de påfølgende dagene mottok man bare sporadiske signaler fra sonden.


 

MGS
Lost in Space: Mars Global Surveyor


De foreløpig siste signalene ble mottatt 5. november. De var meget svake og tydet på at Mars Global Surveyor hadde gått over i såkalt sikker modus. Det er noe de fleste romfartøy er programmert til å gjøre i tilfelle krise, og innebærer at solpanelene dreies mot Solen for å hindre at batteriene tappes og romfartøyet ”dør”. Alle andre operasjoner avbrytes, mens romfartøyet venter på nærmere instruks fra Jorden. Men så langt har forsøkene på å kontakte Mars Global Surveyor ikke gitt fnugg av resultater.

 

Et problem er at bakkekontrollen ikke helt forstår hva som har skjedd. For å prøve å få svar på dette vil man i løpet av denne uken forsøke å fotografere Mars Global Surveyor med en annen romsonde i bane rundt mars, Mars Reconnaissance Orbiter. Sistnevnte er NASAs nyeste og mest avanserte romfartøy ved Mars, og startet sitt primære observasjonsprogram 7. november, tilfeldigvis på 10-årsdagen for oppskytingen av Mars Global Surveyor.

 


Suksess tross tap
Mars Global Surveyor er således det romfartøy noen sinne som har fungert lengst ved Mars. Selv om man ikke får kontakt med det mer har prosjektet vært en stor suksess. Sonden har bl.a. returnert 240 000 fotografier. På disse har man f.eks overraskende oppdaget renner som synes å være ferske spor etter flytende vann. Sondens spektrometer har oppdaget områder med vannrelaterte mineralavsetninger. Ett ble valgt som landingssted for Mars-kjøretøyet Opportunity, som har bekreftet tidligere tilstedeværelse av flytende vann. Laserhøydemåleren er brukt til en detaljert kartlegging av Mars’ topografi.


En hard nøtt
Men utforskningen av Mars har langt fra bare vært fryd og gammen. Mars Global Surveyor ble bygget som erstatning for en enda mer avansert sonde, Mars Observer, som på merkverdig vis forsvant bare tre dager før ankomsten til Mars i 1993. Det var NASAs første Mars-sonde på 17 år. I slutten av 1999 mistet NASA også de to nærmeste etterfølgere til Mars Global Surveyor. Også de under ankomsten til planeten. Det ene skulle lande ved Mars’ sydpol, men er fortsatt sporløst borte, til tross for at man gjennomførte omfattende søking, bl.a. med høyoppløsningskameraet til nettopp Mars Global Surveyor.

 

Også andre nasjoner har hatt sin stri med Mars. På 1990-tallet forsøkte både Russland og Japan seg på planeten, men begge mislyktes fullstendig. Tidligere hadde Sovjetunionen sendt en lang rekke ubemannede romfartøy til Mars, men alle var helt eller hovedsakelig mislykkede. Det til tross for at Sovjetunionen hadde mange suksesser både ved Månen og Venus.

 

Også Europas Beagle 2 forsvant sporløst da den skulle lande på Mars i slutten av 2003. Beagles modersonde, Mars Express, har imidlertid vært en stor suksess for ESA. Men det er bare noen uker siden man var nære på ved å miste også den. Et defekt batteri klarte bare så vidt å holde sonden i live over en periode hvor Mars Express flere ganger måtte oppholde seg lenge om gangen i skyggen ”bak” Mars.



Mars current
Fortsatt i drift ved Mars: Fire fra NASA og én fra ESA

 

Tross vanskene er det nå hele fem ubemannede romfartøy i operasjon ved Mars, ikke medregnet Mars Global Surveyor. Tre i bane rundt planeten og to på overflaten. Alle har gjort banebrytende oppdagelser, hvert på sitt felt.

For øvrig var alle seks romfartøyene (som da fungerte) tilnærmet uten kontakt med Jorden siste halvdel av oktober. Ikke på grunn av tekniske problemer, men fordi Mars passerte bak Solen, sett fra Jorden. Dette skjer omtrent hvert annet år og gjør alltid forskere og bakkekontrollører nervøse.


1000 soler
Det siste som landet, kjøretøyet Opportunity, kan nå den 16. november feire 1000 soler i funksjon på Mars’ overflate, tre uker etter tvillingkjøretøyet Spirit. Én sol er ett Mars-døgn, eller omtrent 24 timer og 40 minutter. 1000 soler er en bragd, ikke minst med tanke på at kjøretøyene var konstruert for å fungere bare 90 soler, eller tre måneder, på Mars.



Se hele rombloggen her.



På ekstremlangtur

Publisert: 17.10.2006 @ 23:37

Tidlig i høst passerte romsonden Voyager 1 en bemerkelsesverdig milepæl: Avstanden 100 astronomiske enheter fra Jorden. Det vil si 100 ganger gjennomsnittsavstanden Jorden – Solen. Det er lengre bort enn noen annen menneskelagd gjenstand befinner seg. Og avstanden øker hele tiden, med 537 millioner km i året.

Avstanden herfra til Solen er rundt 150 millioner km. Til Voyager 1 har den følgelig passert 15 milliarder km. Det tilsvarer lengden på en tenkt perlerad av godt over én million jordkloder. Noe å tenke på for den som syns det er langt nok mellom kontinentene på hjemplaneten!


35791-39
Voyagers masse er 730 kg.
Den store kommunikasjonsantennens diameter er 3,7 m.

Voyager 1 ble skutt opp fra Cape Canaveral i Florida 5. september 1977. Sondens primære oppgave var å svinge forbi og studere Jupiter og Saturn. Det var den ferdig med i 1980. Siden har Voyager 1 bare fortsatt utover i Solsystemet, og befinner seg nå 10 ganger så langt unna oss som Saturn.

Likevel er Voyager fortsatt operativ. Daglig leses de ubegripelig svake radiosignalene fra sonden ned, og forteller om forholdene i ytterkantene av Solens magnetosfære, dvs. den usynlige ”boblen” som omgir hele Solsystemet. Voyager 1 er det første romfartøy som har hatt muligheten til å foreta direkte observervasjoner av disse grenseområdene mot det interstellare rommet.


35791-38
Begge Voyager-sondene befinner seg nær ytterkanten av Solens magnetosfære.

Voyager 1 fjerner seg fra Solen med en hastighet på 17 km i sekundet, eller 61 000 km/t. Det er for raskt til at Solens tyngdekraft kan holde den tilbake. Selv etter at energiforsyningen om bord tar slutt rundt 2020 vil Voyager bare fortsette videre utover, og forsvinne ut blant stjernene i Melkeveien.



Se hele rombloggen her




Orion: USAs neste romfartøy

Publisert: 18.09.2006 @ 02:14

Du kan glemme Pluto på listen over Solsystemets ni – unnskyld, åtte – planeter. Men har du snev av romfartsinteresse kan du til gjengjeld lære deg et nytt navn: Orion.

Nå er det kanskje feil å si at navnet er nytt. Opprinnelig var det navnet på en figur i den greske mytologien, senere også på et av himmelens mest kjente stjernebilder. Samt på en lang rekke båter, fly, selskaper, dataprogram etc.

Men i denne sammenheng snakker vi om USAs femte generasjon bemannede romfartøy. Etter Mercury, Gemini, Apollo og dagens romferger.

Orion med LSAM

Orion, med et månelandingsfartøy tilkoblet, i bane rundt Månen.

  


Mot Månen og Mars
Det var i slutten av august i år at NASA offentliggjorde Orion-navnet, samt at gigantselskapet Lockheed Martin får oppdraget med å bygge romfartøyene, som de siste 2½ årene offisielt bare har blitt kalt CEV.

Etter planen skal ikke første bemannede Orion-ferd finne sted før i 2014, fire år etter at dagens romferger er parkert. Men du kan like gjerne lære deg navnet med det samme. For etter alt å dømme vil Orion-romfartøyet prege romfarten i minst én generasjon fremover.

De første årene skal Orion bare brukes til nokså ordinære ferder til og fra den internasjonale romstasjonen ISS, som kretser i en lav bane rundt Jorden. Men ”ikke senere enn 2020”, som NASA formulerer det, settes kursen mot Månen. Det blir første gang mennesker drar dit siden Apollo-ferdene, fem tiår tidligere.

Men denne gangen drar man til Månen for å bli. For å forske, teste utstyr, bygge baser og samle erfaringer til det neste store målet: En bemannet ferd til Mars. Også her vil Orion spille en sentral rolle.

Når den første ferden til Mars vil finne sted er det vanskelig å spå. Men de færreste med innsikt i emnet tror det blir før 2030.

 

Skritt tilbake før spranget
Mens romalderen til nå har frembrakt stadig mer avanserte og kompliserte romfartøy, har NASA valgt å gå motsatt vei med Orion. Romfartøyet blir forbløffende likt Apollo, men noe større. De fire til seks astronautene vil ligge inni en kjegleformet, 5 meter vid romkapsel, som vil ha en sylinderformet serviceseksjon tilkoblet under mesteparten av ferden. Orion-fartøyene skal skytes opp med ordinære bæreraketter og lande på Jorden igjen i fallskjerm.

Ingen bruk av aerodynamiske vinger, langt mindre scramjetmotorer. Det er jo ikke mange årene siden de fleste trodde at hyperavanserte, scramjetmotordrevne ”romfly” skulle ta over etter romfergene noen år etter årtusenskiftet.

Men NASA har etter hvert innsett at selv dagens ”gammeldagse” romferger er uforholdsmessige kompliserte og kostbare å drive. Derfor satser man igjen på god og gammel, men sikker og pålitelig design, som man etter beste evne vil fylle med ny teknologi. Og håper vil bringe oss tilbake til Månen og videre utover. Dit verken dagens romferger eller de planlagte, nå kansellerte romflyene ville hatt mulighet til å nå.



Se hele rombloggen her.



Kommentarfeltet er også åpent for spørsmål.


Spirit i vinteropplag

Publisert: 08.05.2006 @ 02:32
NASAs ubemannede Mars-kjøretøy Spirit er blitt parkert for vinteren, som er godt i gang på Mars’ sydlige halvkule, hvor Spirit befinner seg.

Inntil for noen uker siden håpet NASA å kunne kjøre bort til nordhellingen av åsen McCool Hill, for øvrig oppkalt etter en av de syv omkomne Columbia-astronautene. Her ville Spirit hele tiden hellet i nordlig retning, noe som ville sikret maksimal strømforsyning fra sol­panelene gjennom Mars-vinteren.

Men et defekt høyre forhjul har tvunget NASA fra å forsøke dette.

Etter 28 måneder på Mars – 25 flere enn kjøretøyet var konstruert for – er den slags tekniske problemer langt fra overraskende.
 

Spirit
Spirit: Ånden som står


I stedet er Spirit blitt parkert i nordhellingen av en liten haug, hvor den vil stå i ro de neste åtte månedene. Det er fire måneder til Spirit opplever midtvinter.

Dersom man hadde kjørt Spirit videre kunne man risikert at den hadde stoppet opp i en liten sørhelling. Da ville solpanelene, som er fast montert i horisontal stilling oppå kjøretøyet, levert så lite strøm at kjøretøyet antakelig ikke ville ”våknet opp” igjen før mot slutten av året. I beste fall.

I stedet skal Spirit resten av året utføre omfattende obs­erva­sjoner fra sin nåværende posisjon, inkludert minst én 360° pan­ora­mamosaikk tatt gjennom panoramakameraenes samtlige 13 filtre, noe ingen av Mars-kjøre­tøyene hittil har gjort.


Mars
Utsikt som gir innsikt:
Første del av Spirits 360° pan­ora­mamosaikk. Det kreves 25 bilder i bredden for å komme helt rundt.


 
På den andre siden av Mars har søsterbilen Opportunity, etter over ½ år ved det grunne Erebus-krateret, satt kursen mot det 800 m store Victoria-krateret, som i skrivende stund ligger rundt 1200 m unna. Victoria-krateret er større, men først og fremst vesentlig dypere enn noen andre som Opportunity eller Spirit har undersøkt. Man håper og tror at innerveggene av Victoria-krateret vil innblikk langt tilbake i Mars’ geologiske historie.

Opportunity befinner seg nærmere ekvator og har bedre marginer med strømforsyningen.



Se hele rombloggen her.






På vei mot stjernene

Publisert: 15.03.2006 @ 22:00
New Horizons, romsonden som i januar ble sendt mot Pluto, vil bli det femte romfartøyet som forlater vårt Solsystem og forsvinner ut mellom stjernene i vår egen galakse, Melkeveien. Prosjektet ble sist omtalt i bloggen her.

 Interstellar Pioneer
Ut i Melkeveien: Pioneer 10

Dessverre er det bare dens fire forgjengere som har noen dedikert avsenderadresse, i form av medbrakte plaketter eller videoplater, som eventuelle finnere vil ha moroa av å dechiffrere.

Offisielt følte NASA seg i dag forpliktet til å tråkle produksjonen av et nytt ”budskap fra Jorden” gjennom mer byråkrati enn de ønsket å gi seg i kast med.

Budskap eller ikke, hva vil skje med disse romsondene? Vil de ble funnet av slektningene til E.T.? Eller konkluderte NASA med at det uansett ville vært bortkastet å henge noen hilsener fra Jorden på New Horizons?

Forskningsferder
La det først være klart: Romsondene vi snakker om ble sendt opp for å utforske de ytre planetene i Solsystemet. At de siden forlater Solsystemet kommer bare som en følge av dette.

De fire andre romfartøyene er Pioneer 10, Pioneer 11, Voyager 1 og Voyager 2. Disse ble skutt opp i perioden 1972-1977 og har alle forlatt Solsystemet for lengst, i alle fall dersom man setter Solsystemets grense ved Plutos bane. Særlig til ut på 1980-tallet ble disse sondene, deres budskaper og tilnærmet evige fremtid mye omtalt, med tildels høytsvevende formuleringer.

Den fjerneste av disse fire er Voyager 1, som også ble skutt opp sist, 16 dager etter Voyager 2. Da New Horizons ble skutt opp befant Voyager 1 seg om lag 14,5 milliarder km fra Solen. Det tilsvarer tre ganger avstanden til Pluto, 97 ganger avstanden Jorden-Solen eller omtrent 38 000 ganger avstanden Jorden-Månen. Likevel har man fortsatt nesten daglig kontakt med begge Voyager-sondene, og håper å opprettholde den til rundt 2020.


Sounds of Earth
Interstellar slager: Voyager-sondenes ”Sounds of Earth”.

Langt mellom stjernene
Pga. bedre utnyttelse av spesielt Jupiters gravitasjonsfelt vil Voyager 1 aldri bli ”tatt igjen” av New Horizons eller noen andre romfartøy som til nå er skutt opp. Voyager 1 fjerner seg fra Solen med en fart på omtrent 60 000 km/t, eller 17 km/s. Likevel vil den bruke omtrent 80 000 år på å tilbakelegge en strekning som tilsvarer avstanden til Solens nærmeste stjerne, som ligger drøye fire lysår, eller rundt 40 000 000 000 000 km unna (40 billioner km, eller 40 000 milliarder km). Og som om ikke det var nok: Diameteren på Melkeveien er omtrent 100 000 lysår, altså 25 000 ganger avstanden til den nærmeste stjernen.

Solsystemet dør
Seriøse personer tilknyttet prosjektene har selv påstått at Pioneer, Voyager, og da formodentlig også New Horizons, vil kunne komme til å eksistere i en milliard år, muligens enda lenger. Kanskje til og med lenger enn Jorden selv. Solen forventes jo å vokse seg stor og stygg og svelge i seg Jorden om en fem milliarder års tid. I løpet av den tiden vil romsondene kunne rekke frem til motsatt side av Melkeveien enn der det døende Solsystemet vil befinne seg. Nå tyder for øvrig noen observasjoner på at vår store nabogalakse Andromedatåken da vil ha smeltet sammen med Melkeveien og gjort forholdene mer uoversiktelige.

Romsondene fortsetter
Det er kanskje riktig at våre utsendte vil overleve moderplaneten. Dog under forutsetning av at de f. eks ikke kolliderer med et eller annet på veien.

Men hvor utrolig det enn høres: Selv om Melkeveien antas å inneholde 200 milliarder stjerner, og utallige ganger flere mindre legemer som asteroider, kometkjerner etc., regnes sannsynligheten for en slik kollisjon som relativt liten, selv over de ufattelige tidsperspektivene vi snakker om. Årsaken er at avstandene mellom alt fra store til bitte små himmellegemer ute i Melkeveien er enda mer ubegripelig store enn avstandene innenfor vårt eget Solsystem.

Sjansene for at en romsonde skulle bli sugd inn i et sort hull er for øvrig enda mindre, og i alle fall ikke større enn at Jorden skulle lide samme skjebne. Likevel synes noen å ha hengt seg opp i den slags historier, som gjerne fortsetter med enda mer festlige science fiction-forestillinger om at sakene så skulle dukke opp et annet sted i Universet. Eller helst i et annet Univers, en annen tid, dimensjon eller gudene vet hva.

Aliens?
Vi lar det ligge. Men med tanke på det veldig tomme, interstellare rommet sondene har foran seg må man jo også anta at sannsynligheten for at romsondene skulle bli funnet av ”aliens” (forhåpentlig vis vennligsinnede sådanne) er temmelig liten.

Akkurat hvor liten eller stor sannsynligheten er, er det selvsagt ingen som har den ringeste anelse om. Årsaken er at vi ikke har peiling på sentrale faktorer som hvor tett befolket det er av ”dem” der ute, langt mindre hvilken teknologi disse måtte råde over.

Pioneer-plakett
Interstellart postkort: "Hei, E.T.! Hils på meg og dama mi!"

Det folkene bak Pioneer- og Voyager-budskapene så for seg var jo noe i retning av at romsondene vil fremstå som litt ekstra snåle blipp på de ”fremmedes” overvettes fancy radarskjermer. Forhåpentligvis snåle nok til å bli skilt ut fra zillionvis av annet rusk og rask som svever rundt og mellom stjernene, og således bli gjenstand for nærmere undersøkelser.

Nå kan man på ingen måte definitivt påstå at noe slikt ikke vil kunne komme til å skje, og at romsondene deretter vil bli plukket inn og budskapene i hvert fall forsøkt tydet. Men uansett hva sjansene for det måtte være: Det er i alle fall to i denne sammenheng vesentlige ting som er langt mer sannsynlige:

Rommets arkeologer
Det ene er at dersom våre utsendte romsonder skulle bli funnet, så blir det trolig av oss, eller nærmere bestemt våre etterkommere. Vi kjenner sondenes baner med svært stor nøyaktighet og kan følgelig beregne, innenfor en rimelig usikkerhetsradius, hvor de vil befinne seg lenge etter at sistemann har sagt takk for seg. Om ikke alt for mange generasjoner vil det antakelig ikke være vanskeligere å stikke ut og finne igjen disse sondene enn det f. eks var å finne Titanic på Atlanterhavets bunn.

På den annen side kan man ikke se bort i fra at sondene før den tid blir fredet som interstellare kulturminner og dermed unngår å ende opp på et arkeologisk museum på hjemplaneten. Alternativt at det skjer en bråstopp i den teknologiske utviklingen, etter at vår sivilisasjon har rotet det til for seg med apokalyptiske kriger eller miljøødeleggelser.

Dyrehagen Jorden
Men selv om sondene skulle få anledning til å seile sin egen sjø, er det mer enn rimelig å anta at Jorden bli oppdaget av våre potensielle medborgere i Melkeveien lenge før disse måtte få snusen av romsondene våre. Jorden er jo kolossalt mye større, den går i kretsløp nær en meget synlig stjerne vi kaller Solen, og ikke minst er den en skikkelig bråkmaker i radiobølgeområdet, takket være menneskehetens mer eller mindre intelligente adferd.

Nå vil mange påstå at Jorden allerede for lengst er blitt oppdaget av andre, angivelig mer utviklede sivilisasjoner enn vår egen. At iveren etter å kontakte oss kan synes nokså halvhjertet, tross ymse hardnakkede påstander om det motsatte, kan f. eks bortforklares med at vi er blitt erklært som et slags naturreservat, eller at nivåforskjellene hindrer meningsfull kommunikasjon. Omtrent som om vi gav oss til å forklare relativitetsteorien til en maurtue.

Stjernevrimmel
Men det blir en annen diskusjon. Det kan heller være på sin plass å klargjøre at det ikke er slik at Pioneer, Voyager og New Horizons er på vei ut i et statisk Univers hvor det ligger eventyr og venter som vi i vår trygge avkrok kalt Solsystemet aldri vil kunne ta del i. Det er heller det at sondene har potensiale for å eksistere så vanvittig mye lenger enn andre menneskelagde gjenstander som gjør at man kan ta høyde for at de før eller siden vil komme ut for noe bemerkelsesverdig.


Pioneer+Voyager trajectory
New Horizons vil stikke av mellom banene til Pioneer 11 og Voyager2

Både Solen og alle dens nære og fjerne nabostjerner beveger seg hit eller dit i forhold til hverandre, mange med innbyrdes hastigheter som kan være betydelig høyere enn hastigheten romsondene forlater Solsystemet med.

Likevel er disse innbyrdes hastighetene gjennomgående langt mindre enn hastigheten på over 200 km/s som hele røkla av Solsystem, romsonder og nabostjerner beveger seg gjennom Melkeveien med, dog med unntak av villstyringer som Barnards stjerne. Romsondene vil således slå følge med Solen og dens nabostjerner i baner rundt Melkeveiens sentrum som ikke avviker vesentlig fra hverandre. Først etter et par milliarder år og et titalls Melkevei-rotasjoner eller så vil en gitt, lokal hurv av stjerner og annet som måtte befinne seg i området ha fordelt seg noenlunde pent rundt Melkeveien.

Med andre ord er det i prinsippet faktisk like sannsynlig at vårt eget Solsystem før eller siden vil komme til å støte på et eller annet oppsiktsvekkende på sin ferd gjennom Melkeveien, som at våre utsendte eventyrere vil det.



Se hele rombloggen her



"Spionsonde" fremme ved Mars

Publisert: 11.03.2006 @ 03:38
Etter en ferd på syv måneder ble NASAs romsonde Mars Reconnaissance Orbiter sent fredag kveld (10. mars 2006) sendt inn i kretsløp rundt Mars. Det foregikk ved at sondens seks hovedmotorer ble avfyrt over en periode på 27 minutter. Dette bremset ned sonden tilstrekkelig til at den ble fanget inn av planetens gravitasjonsfelt. Hadde avfyringen mislyktes ville sonden fortsatt forbi Mars og det 720 millioner dollar (4,8 milliarder kroner) dyre prosjektet vært en total fiasko.

MRO front
Mars Reconnaissance Orbiter

Risiko
Det var på forhånd knyttet stor spenning til om oppbremsingen ville gå bra. Dette er den femte sonden NASA har forsøkt å sende inn i kretsløp rundt Mars etter at romfartsorganisasjonen gjenopptok utforskningen av planeten i 1992. Av disse har to gått tapt nettopp ved ankomsten. For Mars Reconnaissance Orbiters vedkommende gikk det imidlertid perfekt.

Gigapiksel "spionkamera"
Mars Reconnaissance Orbiter er det mest avanserte romfartøyet som er blitt sendt inn i bane rundt Mars. Det er utstyrt med seks instrumenter, deriblant en radar som skal kunne se flere hundre meter ned under overflaten, og et kamera som skal kunne skjelne detaljer på knappe 30 cm (pr. piksel) fra banehøyden på om lag 300 km. Derfor blir Mars Reconnaissance Orbiter ofte omtalt som den første spionsatellitten som er sendt til en annen planet.

MRO highres cam
Argusøye

Kameraets primære oppgave blir å inngående studere Mars’ geologi og glasiologi. Men det skal også benyttes til å fotografere potensielle landingsplasser for fremtidige ubemannede og kanskje bemannede Mars-landingsfartøy, samt fotografere landingsfartøy som allerede befinner seg på Mars' ovreflate, deriblant kjøretøyene Spirit og Opportunity. Dette vil være nyttig i planleggingen av deres videre kjøreruter. I tillegg vil det bli brukt til å lete etter noen landingssonder fra de senere år som på mystisk vis forsvant under landingsfasen.

Kameraet vil ta bilder med oppløsning på ca. 20 000 x 40 000 piksler, totalt over én Gigapiksel når man regner med at sentrum av bildene vil være i tre spektralbånd.

Radaren skal bl.a. lete etter mulige underjordiske lommer med flytende vann.

De øvrige instrumentene skal bl. a. studere Mars' atmosfære og klima mer inngående enn det som tidligere har vært mulig.

Sonden har også med seg reléutstyr for effektiv kommunikasjon med romsonder nede på overflaten. Dette foregår i dag via sonder rundt Mars som er i ferd med, eller som allerede har gått over sin "holdbarhetsdato".

Datastrøm
For å rekke å overføre alle de innsamlede dataene er Mars Reconnaissance Orbiter utstyrt med en ekstra stor og kraftig kommunikasjonsantenne med overføringskapasitet på over tre Megabits pr. sekund. Dette er svært mye over de avstandene som her er aktuelle, og over ti ganger med enn den tidligere ”rekorden” fra Mars.

Luftbremsing
Mars Reconnaissance Orbiter kretser foreløpig i en svært avlang bane på 425 x 45 000 km (minste og største høyde i ellipsen). En slik bane er dårlig egnet for kartlegging, siden omløpstiden er 35 timer og sonden mesteparten av hvert omløp vil befinne seg langt unna planeten.

Derfor vil man gjøre banen nær sirkulær, med en høyde på 255 x 320 km og omløpstid på to timer. Dette vil kreve ytterligere nedbremsing av sonden. Men på grunn av vektrestriksjoner under oppskytingen har ikke sonden kunnet bringe med seg tilstrekkelig drivstoff til selv å manøvrere seg ned til denne banen.

I stedet vil man over det kommende halve året sende sonden om lag 500 ganger gjennom den øvre del av Mars-atmosfæren og på den måten forsiktig bremse den ned. Dette vil senke øverste punktet i banen til ønsket nivå med minimalt bruk av drivstoff.

Denne prosedyren er imidlertid risikabel, og krever nøye og kontinuerlig overvåkning fra kontrollsentrene på Jorden.

Nye spor av flytende vann på Mars 400

Varm og våt
Selv om det de senere år er funnet enkelte ferske spor som ser ut til å ha blitt dannet av flytende vann (bildet over), fremstår Mars i dag som en iskald og knusktørr planet. Men data fra tidligere Mars-sonder forteller at Mars for svært lenge siden, trolig mer enn to milliarder år, hadde et atskillig mildere og fuktigere klima, som minnet mer om Jordens. Antakelig har store deler av Mars til og med vært dekket av hav, kanskje også hatt gunstige betingelser for at liv skulle oppstå og utvikle seg.

Klimamodeller
Man håper at Mars Reconnaissance Orbiter vil kunne fortelle oss mer om hvor alt dette vannet har blitt av, og hvorfor Mars’ klima etter hvert endret seg så drastisk. Foruten at dette er interessant kunnskap i seg selv, vil slikt f. eks være nyttig når man skal utarbeide bedre klimamodeller av Jorden, noe som åpenbart ikke er lett.

F. eks husker sikkert mange tilbake til sist høst, da Meteorologisk Institutt meldte at alle simuleringer man hadde kjørt viste at den kommende vinteren ville bli mild og snøfattig. Det er nok mange med vonde rygger etter snømåking eller bulkete biler etter sklitur ut i grøfta som inntil videre kommer til å være skeptiske flere spådommer av den typen.

Nå har neppe nevnte eksempel all verdens betydning, men det antyder at vi har mye igjen å lære før vi bombastisk kan slå fast atskillig viktigere ting som hvorvidt Jordens klima er i ferd med å endre seg eller ikke på som følge av  menneskelig aktivitet.

Flere Mars-fartøy
Inkludert Mars Reconnaissance Orbiter er i dag hele fire ubemannede romfartøy i operasjon i bane rundt Mars, flere enn noen gang før. Det eldste av disse er Mars Global Surveyor, som ble skutt opp i 1996. I tillegg har vi 2001 Mars Odyssey og Mars Express. Sistnevnte er ESA sitt, de andre eies av NASA, som også eier Spirit og Opportunity nede på overflaten.

Mars Science Laboratory
Mars Science Laboratory

Neste Mars-sonde blir Phoenix, en liten landingssonde som skal skytes opp i 2007. I 2009 eller 2011 følger det avanserte kjøretøyet Mars Science Laboratory. ESA planlegger også et avansert kjøretøy, ExoMars, som skal skytes opp i 2011 eller 2013.

Rundt slutten av neste tiår håper man så på å sende opp sonder som skal returnere prøver fra Mars-overflaten til Jorden. Disse vil kunne undersøkes langt grundigere enn et automatisk Mars-kjøretøy kan.

Mennesker?
Når mennesker kommer til Mars er vanskelig å spå, siden det avhenger av så mange uforutsigelige faktorer som teknologisk utvikling, økonomi og ikke minst politiske beslutninger. Men med tanke på at man planlegger å gjenoppstarte bemannede måneferder rundt 2018, og deretter skal etablere permanent bemannede baser på Månen, kan man neppe regne med at man kommer seg til Mars med folk før 2030.

Se hele rombloggen her.



Sluttplan for NASAs romferger

Publisert: 06.03.2006 @ 20:57
Neste måned er det 25 år siden den første romfergeferden ble gjennomført. Siden da har NASA foretatt ytterligere 113 romfergeoppskytinger. Men innen fire år skal romfergeflåten pensjoneres.

ISS skal bli ferdig
Ifølge en ny plan som NASA og de andre partnerne i det internasjonale romstasjonprosjektet ISS offentliggjorde sist torsdag, tar man sikte på å gjennomføre minst 16 romfergeferder innen 2010. Disse ferdene vil være øremerket ferdigbygging og elementær drift av ISS (International Space Station), som har vært under montering i rommet siden 1998.

Romfergeferdene inkluderer oppskyting av de europeiske og japanske ISS-modulene. Disse kan bare bringes opp til ISS med de amerikanske romfergene. ESA og JAXA (hhv. den europeiske og japanske romfartsorganisasjonen) har vært bekymret for at NASA ikke skulle få brakt opp de kostbare modulene deres.

Romfergeoppskyting
Kvelden nærmer seg for romfergene


ISS-skjemaet innbefatter også oppskyting av ytterligere to russiske ISS-moduler. Da skal russernes egen, kraftige Proton-bærerakett benyttes. Russerne vil også fortsette å bidra med de trofaste romfartøyene av typen Sojuz og Progress. Disse har mindre kapasitet enn romfergene, men er i dag er det eneste alternativ for å få brakt besetninger og forsyninger til og fra ISS når romfergene ikke er tilgjengelige.

Når ISS forhåpentligvis er komplett i 2009-2010 vil den kunne huse seks romfarere på permanent basis, mot to til tre i dag.

NASA håper å få gjennomført ytterligere tre romfergeferder mot slutten av den kommende fireårsperioden: En siste serviceferd til romteleskopet Hubble, samt to hvor man vil utnytte ISS’ store forskningspotensiale.

Etterfølgeren CEV
Mange tviler på at NASA vil rekke å gjennomføre 19 romfergeferder til 2010. Men da vil det uansett være slutt for romfergene. I 2012 skal nemlig NASA ta i bruk en ny type romfartøy, CEV (Crew Exploration Vehicle).

CEV vil bli mye mindre og enklere enn romfergene, men kan til gjengjeld bringe folk til Månen, noe romfergene ikke har mulighet til. NASA planlegger å landsette astronauter på Månen igjen rundt 2018. Det vil i så fall bli første gang siden 1972. Men for å få råd til CEV og Måne-ferdene må man droppe de ressurskrevende romfergene.

CEV til ISS
CEV ankommer ISS

Når romfergene pensjoneres i 2010 vil det ikke bety kroken på døra for ISS. Før CEV-fartøyene sendes til Månen skal de brukes til ISS, som bare kretser i lav bane rundt Jorden. Og før romfergene pensjoneres vil Europa og Japan ta i bruk sine egne, ubemannede ISS-forsyningsfartøy. Disse skal skytes opp med ESAs og JAXAs egne bæreraketter.

To romfergeulykker
NASA har bygget fem romferger, men i dag eksisterer kun tre. Challenger eksploderte under oppskytingen i januar 1986, mens Columbia gikk i oppløsning under tilbakevendingen i februar 2003. På hver ferd var det en besetning på syv, som alle omkom. Etter hver ulykke ble de øvrige romfergene stående på bakken i godt over to år, mens man foretok omfattende sikkerhetsoppgraderinger.

Den foreløpig eneste romfergeferden etter Columbia-ulykken ble gjennomført sommeren 2005. Den neste er planlagt til mai i år, men det er stor sjanse for at den blir utsatt til sommeren.

Foruten å bringe nyttelast, forsyninger og romfarere til og fra romstasjonene ISS og til dels russernes nå avviklede Mir, har romfergene blitt benyttet til å skyte opp friflyvere, satellitter, astronomiske observatorier og romsonder. De har også blitt benyttet til å utføre service og reparasjoner på ISS og enkelte satellitter. Noen få defekte satellitter er også hentet inn og brakt tilbake til Jorden. Flere romfergeferder har vært rene forskningsferder, innen områder som mikrogravitasjon, biologi, jordobservasjoner og astronomi.


Se hele rombloggen her.


Romhendelser i kø

Publisert: 27.01.2006 @ 06:04
De siste par ukene har vært tett besatt av romfartsbegivenheter, spesielt innenfor utforskning av Solsystemet: En kapsel med kometpartikler har returnert til Jorden etter en syv års romferd, en romsonde har lagt ut på en niårs ferd forbi Pluto og kjøretøyene Spirit og Opportunity har kunnet feire to år i aktivitet på Mars.

Mot Pluto
Kanskje mest omtalt var oppskytingen av romsonden New Horizons, «den første ferden til den siste planeten» som NASA omtaler prosjektet. Prosjektet ble først omtalt i denne bloggen for halvannen måned siden. Etter to dagers utsettelser kunne NASAs kraftigste ubemannede bærerakett, Atlas V 551, den 19. januar løfte seg fra oppskytingsrampen på Cape Canaveral og akselerere sonden opp i en hastighet av 16,2 km/s, eller 20 ganger raskere enn en riflekule. Det raskeste noe romfartøy har beveget seg i Jordens nærhet.

Pluto-oppskyting

Pluto neste: Oppskytingen av New Horizons

Den 28. februar 2007 vil New Horizons vil svinge innom Jupiter, som vil gi romsonden et ekstra «spark» mot det primære målet, planeten Pluto, den eneste av våre ni «originale» planeter som ennå ikke er studert på nært hold. Sonden vil suse forbi Pluto den 14. juli 2015, 9½ år etter oppskytingen. Man håper også å få benyttet sondens syv vitenskapelige instrumenter mot et lite Kuiper-legeme noen år senere.

Ingen Alien-hilsen
Av de flere tusen romfartøy som har blitt skutt opp de siste knappe 50 årene blir New Horizons bare det femte som forlater vårt Solsystem og forsvinner ut i Melkeveien. Men i motsetning til sine 1970-talls forgjengere Pioneer og Voyager bringer ikke New Horizons med seg noen hilsen til eventuelle finnere. I en verden kuet av stadig høyere krav til politisk korrekthet var det håpløst å komme opp med et generelt ?budskap fra Jorden? uten å bli overmannet av hylekor fra alskens minoritets- og interessegrupper. NASA slapp i stedet unna med hylene fra en gruppe som ville forhindre selve oppskytingen fordi sonden har med 19 kg plutoniumoksid i strømgeneratoren.

I stedet for hilsenen bringer New Horizons med seg en høyst nøytral DVD med navnene til de par hundre tusen menneskene som gadd å maile navnet sitt til NASA nettopp i denne hensikten. Sonden har også med en bitteliten beholder med asken etter Clyde Tombaugh, mannen som oppdaget Pluto i 1930.

Pluto kalles bare en planet fordi vi er vant til det. Det er mer korrekt å kalle den en isdverg, eller et Kuiper-legeme, som i likhet med kometene har sin opprinnelse i Solsystemets ?tredje sone?, utenfor de øvrige planetene. Her har lite endret seg siden Solsystemets barndom for 4,6 milliarder år siden. Studier av Pluto, Kuiper-legemer og kometer kan dermed bidra til å kaste lys over Solsystemets ? og Jordens ? opprinnelse.

Vanskelig tilbakekomst
Således har romsondene New Horizons og Stardust samme formål. Det var en kapsel fra Stardust som dalte trygt ned i fallskjerm over Utah, medbringende et milligram eller så med innfangede kometpartikler. Dette skjedde etter en romferd på syv år, den 15. januar 2006, bare fire dager før New Horizons la i vei på sin like enestående ferd mot Pluto.

Stardust-kapsel
Hjemme igjen: Stardust-kapselen

Stardusts vellykkede retur var en stor lettelse for forskerne. Dette var andre gang i romfartshistorien at prøver ble returnert til Jorden fra lenger bort enn Månen. Første gang gikk det verre. Da en tilsvarende returkapsel fra romsonden Genesis nærmet seg bakken i september 2004 foldet ikke fallskjermen seg ut. Kapselen dundret i bakken og sprakk, og de verdifulle solvindpartiklene ble forurenset av smuss fra den atskillig mindre interessante lokale geologien.

Strandet i rommet
Enda dårligere har det gått med japanernes forsøk på å returnere prøver fra en asteroide, også det en hittil ugjort bedrift. Etter en ferd på over to år kom romsonden Hajabusa sommeren 2005 frem til den lille asteroiden Itokawa, hvor sonden senere foretok to lynkjappe ?landinger?. Men samtidig tårnet det seg opp med tekniske problemer. Mens man slet med å få kontroll over romfartøyet beveget Jorden seg ubønnhørlig utenfor rekkevidde, og i desember 2005 måtte japanerne gi opp forsøket på å få Hajabusa hjem til Jorden igjen. En ny mulighet vil riktignok komme i 2009, men de færreste tror at Hajabusa da vil være i stand til å gjennomføre noen hjemreise.

Suksess på Mars
Da har begivenhetene på Mars vært langt mer oppmuntrende. Både Spirit og Opportunity har vist seg forbløffende seiglivede. De spinkle kjøretøyene var kun konstruert for å fungere i tre måneder på Mars, men kunne i løpet av januar 2006 begge feire to år i aktivitet på Den røde planet. Absolutt ingen av de involverte hadde en gang drømt om at farkostene skulle klare seg gjennom en full Mars-vinter, over 700 røffe Mars-netter og utallige små støvstormer som avsetter støv på solcellepanelene. Og fortsatt være ved relativt god ?helse?.

Spirit på Mars
Still going strong: Spirit på Mars

Solpanelene er kjøretøyenes eneste energikilde. Det uventede var at vindene på Mars jevnlig renser solpanelene frie for støv igjen og dermed har vært til omtrent like mye gagn som ulempe.

Den 19. januar 2006, dagen før toårsdagen for landingen sin, fikk Opportunity en hyggelig bursdagspreseang: For første gang på 53 døgn fikk kjøretøyet lov til å bevege seg igjen, etter den lengste stillstandperioden til da for noen av farkostene. Det var den tiden det tok å finne en løsning på et mekanisk problem med instrumentarmen.

Det er denne armen som tidligere er blitt brukt til å finne tilnærmet ugjendrivelige bevis for at flytende vann en gang for kanskje to milliarder år siden skvulpet omkring på den nå knusktørre Mars-overflaten. Funn av spor etter flytende vann var et av prosjektets primære målsetninger.


Se hele rombloggen her.

Titanenes endelikt

Publisert: 17.12.2005 @ 10:08
Den overdådige larmen fra oppskytingsrampen i California ga relativt liten gjenklang ellers i verden da historiens siste, nesten 1000 tonn tunge Titan 4-rakett dundret opp mot verdensrommet den 19. oktober 2005. Det til tross for at oppskytingen markerte slutten på 50 års tildels ytterst kontroversiel raketthistorie.

Top Secret
For de involverte var det kanskje like greit. Rakettens nyttelast var den nyeste spionsatellitten av typen KH-11B ”Improved Crystal”. Like stor og kraftig som romteleskopet Hubble. Men med øynene rettet ned mot Jorden i stedet for ut i Universet. I stand til å se detaljer hvor som helst i verden på størrelse med en ølbrikke, fra 300 km høyde.

35791-11
Orion-"smuglyttingssatellitt" skytes opp med Titan 4B/Centaur

Så hemmelige er disse satellittene at det var først på 1990-tallet at amerikanske myndigheter i det hele tatt innrømmet at de fantes. Fire tiår etter at de første, atskillig enklere modellene begynte å smugtitte på Sovjetunionen. Like langt inne satt innrømmelsen av eksistensen av NRO (National Reconnaissance Office), en offentlig organisasjon med flere tusen ansatte som nesten kun har som oppgave å sysle med den slags satellitter.

Siden tidlig på 60-tallet har det nesten utelukkende vært Titan-rakettenes oppgave å sende opp USAs mest hemmelige, militære satellitter. Et par hundre oppskytinger ble det totalt. Men det var ikke derfor utviklingen av Titan ble startet i oktober 1955. Titan var opprinnelig verdens mest fryktinngytende, interkontinentale rakettvåpen.

Kjernefysisk terrorbalanse
Da de første Titan 2-rakettene ble utplassert i 1963 markerte det innledningen på en ny, dyster æra i den kalde krigen. Rakettene stod konstant startklare i underjordiske, armerte siloer rundt om i USA. De kunne fly av gårde på ett minutts varsel og sende et atomstridshode med 18 Megatonns sprengkraft – 1000 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben - 15 000 km av gårde. Kraftigere, mer hurtigreagerende og mer treffsikker enn noe verden hadde sett. Først i 1987 ble den siste Titan 2-raketten heist opp av siloen sin igjen. Det var på tide å bli erstattet. Av de enda mer dødbringende MX-rakettene. Som president Reagan døpte ”Peacekeeper”.

Titan 2 ICBM
Titan 2 interkontinentalt rakettvåpen

For diskusjonen vil nok fortsette høylytt i atskillige år: Var det nettopp den gjensidige trusselen fra supermaktenes atomvåpenarsenaler som hindret utbrudd av et 3. verdenskrigs ragnarok? Eller ble vår sivilisasjons eksistens utsatt for en uforholdsmessig risiko i nesten to generasjoner?

Takk og pris har ingen interkontinentale rakettvåpen blitt brukt, av noen parter. Men selve Titan-rakettene inneholdt for mye, avansert teknologi til bare å stå ubrukte i sine siloer.

Hjørnestein i romalderen
I nesten uendret form, dog uten stridshode, var det Titan 2-raketter som i 1965 og 1966 hadde som oppgave å skyte opp USAs 10 bemannede Gemini-romfartøy. Gemini var et avgjørende skritt på veien til Apollo-måneferdene.

Men det var altså i hovedsak militære satellitter Titan-rakettene sendte opp i rommet. Og i takt med at satellittene vokste måtte Titan-rakettene stadig videreutvikles: I 1965 kom Titan 3C, en langt kraftigere modell med to, store hjelperaketter med fast drivstoff. Etterfølgere som Titan 3E/Centaur (sivil), -34D/IUS, -4A etc. inkluderte oppgraderinger som kraftigere motorer, lengre drivstofftanker, avanserte øvre rakettrinn og større nyttelastdeksler. I 1997 ble USAF (Det amerikanske luftvåpenet) pålagt å avse en av sine nyeste, dyrebare Titan 4B/Centaur-raketter til NASA for at romsonden Cassini/Huygens skulle kunne sendes til Saturn. Ingen andre bæreraketter i verden, ikke en gang romfergene, var kraftige nok til å sende et så massivt romfartøy ut i Solsystemet.

Så  var det regningen...
Men kraftige raketter er som regel dyre. Særlig Titan. Og det var det som tok knekken på programmet. Titan 4 kostet oppimot tre milliarder kroner pr. stk. Og en typisk militær kommunikasjons- eller varslingssatellitt som regel like mye. Avlyttings- eller spionsatellittene av siste modell gjerne det dobbelte. Den type fakturaer er det ikke alle som liker. At fire av de 39 Titan 4-oppskytingene endte med fiasko var det også noen som definitivt ikke dro på smilebåndet av.

Men nå skal prisene kuttes. Bærerakettene til USAF heter nå Delta 4 EELV og Atlas 5 EELV. De skal bygges i både små og store varianter. De største faktisk like kraftige som Titan 4. Men til halve prisen, takket være ny teknologi. Men de store rakettene blir i klart mindretall. NRO jobber med mindre og billigere, men visstnok ikke dårligere spionsatellitter. For selv om den kalde krigen synes over er det langt fra fred på Jorden. Som derfor må finne seg i å ha militære satellitter kretsende rundt seg ennå i mange år.
____________________________________________________

Du kan lese mer om bl.a Titan-programmet i Romfart nr. 4-2005, som ankommer abonnentene siste uken før jul.



Langtur til Pluto

Publisert: 09.12.2005 @ 23:58
Solsystemets siste skanse står for fall. Om en måneds tid sendes et ubemannet romfartøy til Pluto, den eneste av Solens ni ”klassiske” planeter som ennå ikke har fått besøk fra Jorden.

Pluto-sonden, som bærer det kronglete navnet New Horizons Pluto-Kuiper Belt Mission, blir historiens hurtigste romfartøy. Likevel vil turen til Pluto ta ni og et halvt år.

Pluto-sonde montering

Planer og atter planer
Men det var turen frem til oppskytingsrampen som tok lengst tid. Allerede rundt 1970 planla NASA Pluto-sonder under Grand Tour-prosjektet, som skulle dra nytte av en enestående samstilling mellom de ytre planetene. Men av budsjetthensyn ble det erstattet av det enklere Voyager-prosjektet. Som riktignok gjorde en bragd ved å besøke fire av de fem ytre planetene i Solsystemet. Men Pluto forble uutforsket land.

Etter mange år og mange foreslåtte, og like mange forkastede Pluto-prosjekter, mistet NASA-ledelsen interessen for noen Pluto-ferd. Pluto var tross alt bare det 18. største himmellegemet i et solsystem med mer enn nok av andre ting å undersøke. Til og med Plutos status som planet har lenge vært under tvil. En status som er ytterligere truet etter årets oppdagelse av 2003 UB313 ”Xena” , som har skjøvet Pluto ned på 19. plass på nevnte liste.

Men enn så lenge kan Pluto kalles en planet. Ikke bare et Kuiper-legeme eller TNO-objekt. Planeter har en egen status. Det var nok det som fikk kongressen i USA til å pålegge NASA å bygge og sende et romfartøy dit. En uvanlig situasjon, som regel er det jo NASA som trygler myndighetene om midler til alskens prosjekter.

Tidligst den 17. januar 2006 kl. 19:23 norsk tid forlater sonden Jorden i nesen på en Atlas 5-rakett. Om oppskytingen går som den skal vil sonden svinge innom Jupiter allerede i februar 2007 for å få en ekstra dytt på vei utover. Deretter er det strake veien til Pluto.

Lang vei
Pluto er langt unna. Veldig langt. Over nesten fem milliarder kilometer. Det sier deg sikkert ikke så mye. Men du aner det kanskje når du hører at det tilsvarer omtrent 13 000 ganger avstanden til Månen. Eller 120 000 ganger rundt Jordens ekvator. Det er avstanden romfartøyet, som ikke er større enn et flygel, skal tilbakelegge. Og kommunisere over.
 
Selv med verdens kraftigste teleskoper er det bare så vidt man kan ane detaljer på Plutos overflate. Men vi vet noe om planeten. Siden den er så langt fra Solen er overflatetemperaturen -233 °Celsius. Planeten har tre måner, de to siste oppdaget så sent som i høst. Og den har en atmosfære. Usannsynlig tynn, men det er den eneste planetatmosfæren utenom Jordens som er dominert av nitrogen. I løpet av få år, ettersom Pluto fjerner seg enda mer fra Solen, tror man den kan fryse til og legge seg som rim på overflaten.

Pluto-passering

Sonden vil starte observasjoner av Pluto flere måneder før ankomsten i juli 2015. Men nærfasen vil bare vare noen timer, og knapt nok det. Sonden vil suse forbi planeten og dens største måne Charon med en fart på nesten 14 kilometer pr. sekund. I månedene etter skal den radiooverføre bilder og andre innsamlede observasjonsdata mens den fortsetter videre utover. Radiosignalene, som går med lysets hastighet, vil bruke godt over fire timer på å nå Jorden.

Sonden har ingen mulighet til å gå inn i bane rundt Pluto, enda mindre lande. Den vil fortsette forbi et lite Kuiper-legeme noen år senere og deretter forsvinne ut av Solsystemet, uten noen sinne å vende tilbake.



Opptatt av romfart og romforskning? Sjekk www.romfart.no

Utbrudd på Saturn-måne

Publisert: 30.11.2005 @ 13:52
Noen av de mest spektakulære observasjonene hittil under Cassini-ferden ble gjort den 27. november 2005. Da tok romsonden Cassini, som for tiden kretser i bane rundt Saturn, en serie på 19 motlysbilder av Saturn-månen Enceladus, i avstander på mellom 144 000 og 175 000 km. På de fleste bildene sees tydelige geysirutbrudd, som synes å ha utspring fra flere steder i nærheten av månens sydpol. "Fontenene" består sannsynligvis av fine iskrystaller, dannet av vanndamp som har sprutet ut fra Enceladus' indre.

Enceladus-geysir
Måne med sprut i: Enceladus

Man har lenge hatt mistanke om at slike utbrudd finner sted på Enceladus, men dette var første gang de ble observert med slik tydelighet. Tidligere observasjoner, bl.a. foretatt med Cassinis spektrometre og støvdetektor, hadde allerede sannsynliggjort at det sprutet materie opp fra de såkalte "tigerstripene", som ligger i samme område på Enceladus som utbruddene synes å komme fra. ”Tigerstripene” er lange, tilnærmet parallelle sprekker i Enceladus’ overflate.

Motlys
Motlysbilder, tatt med forholdsvis lang eksponeringstid og med det svarte verdensrommet som bakgrunn, er en meget effektiv måte å avsløre lave konsentrasjoner av materie på. Som man ser på bildet er imidlertid ikke bakgrunnen helt svart. Det er materie i Saturns såkalte E-ring som ”lyser opp” bakgrunnen. E-ringen er tettest i området rundt Enceladus' bane, som for øvrig ligger et godt stykke utenfor Saturns karakteristiske hovedringer. Av den grunn har man lenge ment at E-ringen blir tilført materiale fra Enceladus. I motsetning til hovedringene er E-ringen meget diffus, har form av en flat smultring og har svært lav tetthet. Fra Jorden er den kun synlig med kraftige teleskoper med spesialdetektorer.

Liten, lys, kald og sint
Enceladus er den fjerde kloden i Solsystemet hvor det med sikkerhet er observert geologiske utbrudd. De andre er Jorden, Jupiter-månen Io og Neptun-månen Triton. Det finnes for øvrig flere enorme skjoldvulkaner på Mars, den største rundt 25 000 meter høy, men alle disse døde ut for et par milliarder år siden.

Med en diameter på bare 500 km er Enceladus den absolutt minste av de nevnte klodene. Jordens diameter er til sammenligning 12 756 km, Tritons er 2700 km.

Enceladus cut
Geysirene antas sprute ut av  "tigerstripene" nær sydpolen

Enceladus er alt for liten til selv å generere tilstrekkelig energi til å være geologisk aktiv. Dessuten består månen tvers igjennom nesten utelukkende av beinfrossen vann-is. Man mener derfor at energien som driver geysirene kommer fra tidevannskrefter fra andre Saturn-måner og ikke minst fra Saturn selv. Den geologiske aktiviteten på Enceladus har også visket ut alle store og middels store kratre fra store deler av overflaten. Bilder med høyere oppløsning viser en rynkete overflate som bærer spor av å ha blitt skviset og klemt, omtrent som en plastelinaklump med dårlig fleksibilitet.

Enceladus er for øvrig det hviteste himmellegemet i Solsystemet bortsett fra Solen. Overflaten reflekterer nesten 100% av det innfalne sollyset, omtrent som nysnø. Og årsaken er  nettopp at mye av materien fra geysirene faller ned igjen på overflaten som snø, eller rettere sagt fine iskrystaller.

Cassini SOI
2004: Ankomst Saturn

Den amerikanske Cassini-sonden ble skutt opp i oktober 1997 og ble i juli 2004 det første romfartøy som gikk inn i bane rundt Saturn. Den brakte med seg den europeiske kapselen Huygens, som i januar 2005 landet på Titan, den største av Saturns til nå 34 kjente måner. Cassini/Huygens-prosjektet er et samarbeid mellom NASA, ESA og ASI.
____________________________________________________

Du finner en stor bildereportasje med Cassinis' siste oppdagelser i bladet Romfart nr. 4-2005, som vil ankomme abonnentene siste uken før jul.

Tilbake til Månen

Publisert: 24.11.2005 @ 01:48
NASA skal gjøre noe helt annet: De skal sende astronauter til Månen!

Du trodde kanskje det var nettopp dette NASA driver med.
Slett ikke. Det har ikke vært folk på Månen på 33 år.

Apollo
 I de gode, gamle dager

Men NASA eksisterer fortsatt i beste velgående, med et årlig budsjett på over 100 milliarder kroner. Likevel: Hvem kan på stående fot si hva romfartsorganisasjonen har gjort den siste generasjonen?

Tja, vi har da GPS-satellittene, som stadig flere utendørsfriskuser blir glade i.
Men nei, de er det det amerikanske militæret som steller med.
Hva med alle kommunikasjons- og TV-satellittene, som sprer alt fra hakka møkk til finkultur gjennom eteren?
Nei, de er det et villnis av private og halvoffentlige mediekonserner som eier.
Eller satellittene som tok bildene av hustak i oversvømte byer og raserte kystsamfunn, etter siste års orkaner og tsunami?
Nei, også de er eid av private selskaper.

Den over gjennomsnittelig oppvakte eller interesserte husker kanskje at det ble sendt et kjøretøy med navn Spirit til Mars for et par år siden. Det er NASA sitt! Men det kostet lommerusk sammenlignet med 100 milliarder.

Legger vi til svermen av andre NASA-romfartøy, de som kikker på Solen, Jorden, Mars, Saturn, stjerner og galakser og enda lengre, begynner det å merkes på NASAs lommebok. Men bare spesielt interesserte kjenner til den slags satellitter. Og det er ennå langt igjen før regnskapet går opp.

Jo, forresten. Det var disse romfergene, som nyhetene en sjelden gang nedverdiger seg til å vise fly opp i himmelen med bulder og brak og ild og røyk. Uten at noen, aller minst nyhetsoppleseren, helt vet hva de skal. Dog kommer det kanskje et kryptisk innslag noen dager senere, hvor man får vite at den er fremme ved en internasjonal romstasjon, hvor en gruppe svevende folk hilser på hverandre og vinker til kameraet. Også ser vi kanskje noen hvite, lubne romdrakter som flyter ute i det svarte verdensrommet og fikler med noe blant metallstenger og runde romstasjonvegger.

ISS STS-114
Den internasjonale romstasjonen, fotografert 6. august 2005

Romferger og romstasjoner. Det er hit NASAs penger i hovedsak renner! Det har de gjort siden før romfergene begynte å fly for et kvart århundre siden. Så nå bør vi da vel snart ha kolonisert halve verdensrommet, slik disse fancy tegningene fra 1950- og 60-tallet viste om den fjerne fremtid, år 2000!

På langt nær. Dagens astronauter kretser omtrent akkurat like langt fra Jorden som Jurij Gagarin i Vostok 1, under historiens første bemannede romferd, for snart 45 år siden.

Og hva astronautene egentlig foretar seg i romstasjonen år ut og år inn får vi sjeldent høre om.
Men alle har sett eller hørt om Månen. Også president George W. Bush. Som folk flest har han til og med hørt om NASA, og at NASA driver med sånne verdensromgreier. Men ikke på Månen, viser det seg. Og hva er vel verdensrommet foruten Månen?

Så da er saken klar: NASA skulle vært på Månen! Og er man sjef så er man Sjef: NASA skal til Månen! Og romfergene og romstasjonen skal på dynga. De går jo bare rundt Jorden likevel. Det var beskjeden fra Bush i januar 2004.

I halvannet år børstet NASA støvet av Apollo-blueprints fra 60-tallet. Den gang NASA faktisk bygget måneraketter. Og 19. september 2005 kom meldingen: Vi har planen klar! I 2018 står vi igjen på Månen!

Saturn 5 - STS - CLV
Dagens romferge, blant tidligere og fremtidige måneraketter.


Billettprisen: 700 milliarder kroner, i følge NASA. Gang det med minst to, så har du overskridelsene all erfaring viser at slike gigantprosjekter får å stri med. Tilføy helst noen år på tidsplanen også.

Man kommer nok tilbake til Månen. For å gjøre hva? Øve seg på å dra til Mars, selvsagt! Og deretter? Det vil bare fremtiden vise.

Timingen var neppe den heldigste. Man hadde da vitterligen nok med å tørke opp etter Katrina og jage bin Laden og andre usynlige masseødeleggelsesvåpen. Har man ikke i det hele tatt mer enn nok å bruke ressursene til på hjemmebane?

Måneferd 5
2020(?): "No ser eg attar..."

Sikkert. Og det gjør man. Men ikke 100% av ressursene. Bare 99 komma noe. Mon tro dersom vi alltid hadde satset 100% på trygg hjemmekos. Hadde våre forfedre turt å forlate hulene sine? Eller våget å krabbe opp av havet noen hundre millioner år før det igjen?  
____________________________________________________

Du finner en nærmere omtale av bl.a NASAs nye måneplaner i bladet Romfart nr. 3-2005, som du får ved å melde deg inn i Norsk Astronautisk Forening.

hits